Alle trenger vi litt stell, både hunder, mennesker og andre dyr. Stell er omsorg og kjærlighet, og stell er nødvendig av praktiske grunner. To av lapphundrasene trenger litt pelsstell, mens den tredje, lapsk vallhund, trenger mindre til daglig, men kanskje mer i røyteperioden da det krever litt mer å få av underulla, og den fyker overalt. Pelskvaliteten og behovet for pelspleie kan variere en del fra hund til hund innen alle tre rasene.

Pelstype: Alle tre lapphundrasene har dekkhår og underull. Pelstypen kalles gjerne dobbeltpels. Dekkhårene er strie, mens underulla er myk. Pelsen beskytter mot både kulde og varme, insekter og all slags ruskevær.

Røyting: Tisper feller underulla vanligvis to ganger i året i forbindelse med løpetid, hannhunder gjerne en gang, og da er det riktig mye som skal av. Utenom disse røyteperiodene er det svært lite felling.

Hverdagsstell: For alle tre rasene er det bra å dra fingrene gjennom pelsen hver dag for å kjenne at alt er som det skal, også på de relativt korthårede lapske vallhundene. Da vil du merke om hunden har floker, utøy, sår, rusk, kuler i huden eller annet som ikke skal være der. Finsk lapphund og svensk lapphund kan med fordel børstes ordentlig gjennom ukentlig. Hundene kan ha litt ulik pelskvalitet – noen har tettere, lengre og bløtere pels enn andre, og krever mer børsting enn de som har glattere og striere pels. Det er viktig at underulla ikke får pakke seg til tett filt. Det strammer, huden får ikke puste, og det er ubehagelig for hunden – og så blir det en mye vanskeligere og ubehageligere jobb om det utsettes. Pelsen under ørene, manken og på brystet og «skjørtene» på bakbeina kan trenge litt ekstra oppmerksomhet. Bak ørene er pelsen bløt, i manken og på brystet er den ofte tett, og «skjørtene» bak kan være lange og tette, så her kan pelsen klumpe og tove seg.

Gjør pelsstellet til en kosestund, og tren det inn allerede fra valpen er liten selv om det ikke er nødvendig for å holde pelsen i orden. Samværet og stellet er verdifullt i seg selv og skaper bånd mellom dere, og en hund som er vant med å bli håndtert og stelt på hele kroppen, vil dra nytte av det ved besøk hos veterinæren.

Pelsstell i røytetida: Når all underulla skal av, trengs det mer omfattende børsting og stell. Legg merke til når pelsen begynner å løsne, – det ser du lett både på hunden og i huset! Nå kan det virke som det aldri tar slutt, men det gjør jo det. Daglig grundig børsting sparer deg for ulldotter rundt omkring. Du får av ulla ettersom den løsner, og det tar flere dager, kanskje to-tre uker. Da er det bare å være tålmodig og holde på. Nå vil pelsen virke matt og glansløs og du tenker kanskje at det er noe feil med kostholdet. Gir du hunden riktig kvalitetsfôr til hverdags, tar det ikke lang tid før ny underull vokser ut og pelsen igjen blir glansfull og fin.

Bruk en langtinnet kam, gjerne med fjæring, og en karde med gummifeste og ikke for stive tinner. Her er det litt smak og behag, og hundene har ulik pels. Til lapsk vallhund trenger vi selvsagt ikke de samme langtinnede kammene og kardene som til de andre to rasene (med mindre det er en langhåret lapsk vallhund).

Har du flere hunder, kan det være praktisk å investere i en hundeblåser som kan blåse den løsnende ulla fort og effektivt av hunden. Men tenk over hvor du gjør det, for det havner hundeull overalt der du blåser! En dusj først gjør at du får løs mer av ulla, og den fyker mindre.

Saml gjerne på ulla, den kan bli til fint garn! Det fins flere som tar imot hundeull til spinning, og ulla blir myk og varm. Tenk å kunne strikke votter av ull fra egen hund! Ulla må oppbevares i papirposer, ikke plast. Det er viktig for at den ikke skal harskne.

Klipping og trimming: Lapphunder skal ikke klippes eller trimmes, det ødelegger strukturen i hårene i pelsen, og vil føre til mer toving. Det eneste stedet du kan klippe dersom det er behov for det, er mellom tredeputene og rundt potene dersom hundens pels er slik at det lett samler seg mye skitt eller snøklumper der. På de fleste lapphundene er dette ikke nødvendig, og skal de på utstilling, skal de ikke være klippet. Pelsen på og under potene beskytter mot skare, snø, salt og slitasje.

Potestell: Som nevnt er pelsen på potene beskyttende. Tredeputene hos lapphunder er sterke, og de trenger sjelden potevoks, men følg med på potene på din hund. Hvor stor slitasje det er på potene, komme jo an på hvor hunden ferdes. Klørne klippes slik at du ikke hører «tapp-tapp» når hunden går over golvet, og har du innarbeidet vanen med kloklipp en gang i uka, er det flott. Start trening med kloklipp allerede når valpen er liten, gjerne med en klo nå og en da, med kosestund og godbit-belønning. Vis hunden at du tar ansvar og mener det. Etter hvert finner hunden seg i det som en hverdagslig sak.

Bading: Lapphundpelsen er det vi kaller selvrensende, og hunden trenger svært sjelden å bade. Bruker vi sjampo, fjerner vi det naturlige fettet, lanolinen, som skal beskytte, og det er ikke bra. Har hunden rulla seg i møkk, som noen liker fordi de syns det lukter så deilig, gjør vi selvsagt unntak. Er hunden full av sand og søle, er en liten runde med dusjen med temperert vann på buk og labber alt som skal til. Om du bader hunden (uten sjampo) i røyteperioden, vil en del underull løsne.

Dersom hunden din har veldig tett underull og du syns det kan være vanskelig å komme gjennom den i røyteperioden, kan det være lurt å ta den med til hundefrisør. Husk da på å gi beskjed om at den ikke må klippes.

Nå, når det går mot vår, går vi mot en ny røyteperiode, og tenk på at din kjære firbeinte følgesvenn har det best om pelsen er stelt og luftig, og ikke en tett filtmatte som strammer, lugger og gir grobunn for eksem!